Skibotnmarkedet – Nordlige folk

I Skibotn, Storfjord, var et av de viktigste markedene i Nord-Norge, Ivgobađamárkan / Skibotnmarkedet. Markedet var en naturlig møteplass for folkegrupper fra innland og kystområder.

Skibotnmarkedet har røtter som sannsynligvis strekker seg tilbake til middelalderen. På den gamle markedsplassen Nálluvuohppi i Skibotn ser man tydelig goahtesajit / gammetufter i terrenget. I 1820 ble markedet flytta til nordsida av elva, til det som i dag kalles markedsplassen.

Markedet var møteplass for reindriftssamer, handelsmenn fra Tornedalen, norske handelsmenn og nordmenn, samer og kvener fra markedets nærområde.

Fram til 1916 ble det arrangert marked tre ganger om året: januar, mars og november. Etter 1916 arrangertes markedet to ganger om året: 20. februar og 12. november. De tidligste markedene kunne vare fra en til to uker, men etter hvert ble markedsdagene redusert til 3-4 dager.

Torenå var lenge et sentrum for en betydelig strøm av handelsvarer fra nordøst (Kolaområdet) og øst i Russland til Nord-Norge, og en strøm av tørrfisk gikk motsatt vei. De samme handelsveiene ble brukt av samene med sine sesongmessige reinflyttinger. I denne trafikken var det også plass til mennesker, og mange kvenske innflyttere til Nord-Troms og Finnmark fulgte disse handelsveiene med Skibotn som inngangsport.

Lappemarked og kvenmarked

Høstmarkedet ble ofte referert til som lappemarkedet, men markedet etter jul ble kalt kvenmarkededet. Novembermarkedet var det største og falt sammen med slaktetida. I denne tida var også mennene hjemme fra fiske og kunne delta. Været på høsten kunne by på utfordringer for de finske handelsmennene, som kom reisende den lange veien fra Torneå med rein og slede, og senere med hest og slede.

Fra fjordene rundt kom folk sjøveien. Nordlandsbåtene stod på rekke og rad nedenfor markedplassen. Fra 1870 var det lokalbåtanløp til markedet, som blant annet fraktet kjøpmenn fra Tromsø.

markedsplass-skibotn-s-3-4 — Skibotnmarkedet

IMG_1798-1-300x214 — Hentet fra Lyngen Regionhistorie, bind 1.

Varer av alle slag

Markedene var for mange høydepunktene i året og forventningene var store. De samlet folk fra hele Nordkalotten, og det ble omsatt store mengder varer av alle slag, både nødvendige og unødvendige. For kvinnene var markedet en mulighet for å skaffe seg lønnet arbeid gjennom salg av ulike duodjiprodukter, som blant annet strikkede klær og grener. Mennene solgte saltet og tørket fisk, men også frossen fersk fisk. Spesielt finlenderne kjøpe mye sild og annen fisk. Andre viktige produkter var slakt, skinn og smedprodukter. Selv om markedet hadde mye å by av alle slags varer, var det først og fremst det mest nødvendige som mel, gryn, sirup, kaffe og farin som ble med i sekken hjem. Fra rundt 1900 ble margarin en populær vare.

Fra markedet i 1900 kunne Morgenbladet opplyse om omsetningen dette året, at det ble solgt ca 40 000 ryper og 3000 reinskrotter på markedet. Brennevin var en stor artikkel, men etter 1900 skjedde ikke åpenlyst salg av alkohol i Skibotn, men i det skjulte ble det nok solgt en god del.

I mellomkrigstiden oppgis blant annet rulletobakk, såpe, håndkarder, benkekarder, bomullsgarn, toppsukker, lin, reinsener og multegrøt i dunker å være populære varer.

Markedet kunne også by på forundringspakker, gjøglere og salg av varme pølser.

Leide ut hus og stall

Den lille bygda Skibotn samlet opptil 1500 mennesker i perioden markedet varte. For mange av lokalfolket betydde markedet en ekstrainntekt gjennom utleie av soveplass, stallplass og høy til hestene. Folk selv flyttet inn i uthus eller på loftet. Folk campet på gulvet i både kjøkken og stue. Handelsmennene sov som regel et kammers i bua, men de mest velstående leide seg inn på hotellet som lå i hjertet av handelgata.

Læstadianismen og markedet

Markedet ble etter hvert et sted der læstadianerne avholdt sine stevner. Først i private hjem og senere i bedehuset i Skibotn, som ble bygd opp etter pengeinnsamling igangsatt av predikanten Anti Pieti i 1875. Bedehuset er utvidet flere ganger, men det er fremdeles trangt om plassen når rundt 2000 tilreisende møtes til stevne i markedstida. Helt opp til vår tid ble det tolket til både samisk, kvensk og norsk på stevnene. Det kvenske forsvant etter hvert ut, og i dag tolkes det bare på norsk og samisk.

Etter krigen ble det helst slutt på vintermarkedet. Høstmarkedet fortsatte en tid, men etter hvert opphørte det også. Utviklinga innenfor kommunikasjon og varehandel gjorde markedet overflødig. Tradisjonen med læstadianerstevne har blitt holdt vedlike i markedstida.